Der ligger et underlig land...

Norge er et underlig land befolket av underlige mennesker. Det er som med det norske språket; fullt av dialektale underligheter som gjør at man egentlig ikke kan snakke om et språk, bare en idé om et språk. Ingen snakker egentlig norsk slik det skrives, hverken bokmål eller nynorsk. Kanskje er det også slik med landet og folket? Alt er bare en idé om et land og et folk.

Motsetninger finnes det nok av. Noe som slår meg når jeg kommer tilbake etter nesten 17 år i utelndigheten, er at nordmenn virker mere åpne og vennlige enn hva de tror om seg selv. Sammenlignet med andre nordboere er ikke nordmenn så verst, slik sett. Men hva ligger bak dette?

Det fremmedfiendtlige populistpartiet med det misvisende - eller kanskje truende - navnet Fremskrittspartiet har vokst seg til å være det neststørste. Det burde egentlig hete Sutrepartiet da det er hva det står for og man undrer hvordan det kan ha seg at så mange kan støtte et såkalt misnøyeparti i et av verdens desidert rikeste land?
Jeg leser ofte kommentarer folk skriver til avisartikler på avisenes internettsider og det er ofte en ganske nedstemmende beskjeftigelse. Jeg burde overveie å la være. Man blir av og til møtt av en veritabel flodbølge av sutring og gnelling over trygdemisbrukere og innvandrere og - latterlig nok - kommuniststaten Norge! Man blir slått av en total mangel på storsinnethet og generøsitet. Hvordan kan det ha seg at folk som tjener godt og lever godt i et fritt og åpent demokrati har så mye å jamre seg over? Man skulle tro at folk som selv sitter godt i det, ikke skulle ha et behov for å beklage seg over andres gjøren og laden på den måten.

Før sa man at det skulle en sterk rygg til å bære gode dager og det ser ut til å besannes.

Men på den andre siden, ser jeg at enkelte ting er kritikkverdige. Det ser ut som om man har gjort sitte beste for å innføre markedsliberale prinsipper, uten å våge å ta steget helt ut, med det resultatet at Norge er blitt en hybrid mellom en nordisk velferdsstat og et lavskatteland, bare at man har høye skatter og kanskje Europas høyeste merverdiskatt. Jeg er absolutt ikke imot å betale skatter, da jeg regner med at man får det igjen via velferdsstatens samfunnsgoder, men slik det er nå, begynner man faktisk å lure på hva pengene går til. Egenandelene ved legebesøk virker temmelig høye og tannlegebesøk er antagelig noe man helst bør ta ved feriereiser i andre land. I det hele tatt synes jeg ikke Norge er så mye bedre enn de fleste andre europeiske land hva sosiale- og helsetjenester angår. Tvert om virker det som om nivået er temmelig gjennomsnittlig.

Dette skyldes imidlertid ikke "sosialistdiktaturet" slik som sutrekoppene vil ha det til, men nok de tidligere borgerlige regjeringene som har forsøkt å gjennomføre sine hellige kuer, uten at de altså har våget å ta skrittet helt ut. Skattesenkninger var på tapetet, men den nåværende regjeringen satte en stopper for dette og forhåpentligvis også for en rekke eksperimenter i den retningen.

På den andre siden tror jeg nok at folk flest stort sett er godhjertede og generøse. Hvordan kan de la være? Landet er så vakkert at man kan få vondt av mindre og rikdommen lyser mot en fra hver en krinkel og krok. Alle hus og haver er velstelte og biler og båter og hytter finnes alle vegne. Tiggere må man til Oslo for å se og de virker mere som et merkelig motefenomen enn som virkelige tiggere. Narkomane som sitter med sine små krus. De gamle bomsene har forsvunnet til fordel for disse velferdstiggerne.

De er på samme tid et bevis for at nordmenn tross alt er hjertegode og snille, da de lar dem få holde på med sitt lille betleri.

Og allikevel, hviler det ikke en Gyntsk ånd over vannene? En slags moralsk svakhet? En lettfeldighet som kan ende i bedrageri? En undersøkelse viser at Norge er det mest korrupte av de nordiske landene.

På den andre siden er det her man finner de mørkeste bedemennene og de mest fanatiske sektene, på samme måte som i USA.

Det er et underlig land og ikke lett å bli klok på.

Av og til skulle jeg ønske at det ble overtatt av portugisere.

Vakkert

Vi kjørte ned til Kragerø her om dagen og på vei dit utbrast Julyana at hele tiden tror hun at nå kan det ikke bli vakrere, men det gjør det! Vi husket begge hva jeg hadde sagt en gang da vi satt trøtte og slitne på bussen fra São Mateus på vei hjem til Cohab; at hele tiden tror man ikke det kan bli styggere, men det gjør det! Også lo vi...

Søstra mi ble litt opprørt en gang da jeg nok en gang sa noe negativt om São Paulo. Hun tror antagelig at det må virke sårende på Julyana men for å rydde all tvil av veien; vi er begge to skjønt enige i vår fordømmelse av byen. Sofie nevnte at hun hadde en venn som bodde der og han trivdes. Han kunne leve for 30 000 kroner om året. Ja, hils ham og be ham å bli kjent med vanlige mennesker som forsøker å leve i "da 'hoods!" Det er kanskje coolt en stund, men om du hele tida løper risikoen å bli rana med en pistol mot tinningen, om du kan risikere at folk kommer og forsøker å stjele jakka di bare fordi det står Toyota på ryggen, så blir du kanskje lei. Det er OK at man kan leve for 30 000 kroner om året men hundretusener, kanskje millioner tjener mindre enn det. Halvparten så mye, faktisk. Spør dem hvor coolt det er. Avenida Paulista er forsåvidt en grei nok gate og nede i Brooklin er skyskraperne enda finere, men ta en tur til Itaquera, til Guianazes, til Tiradentes, til São Mateus og se hvor lenge du kan lukke øynene for skitten og elendigheta og fattigdommen som griner mot deg overalt. Med 30 000 er du velstående der. Sannheten er at det er disse områdene som er det virkelige São Paulo, mens det finnes små øyer av sivilisasjon innsprengt i det trøstesløse havet av elendighet, brutalitet og korrupsjon og vanstyre. Man kan sikkert leve i disse øyene og lukke øynene for den virkeligheten som omgir en, men for meg var det umulig.

Men tilbake til turen vår til Kragerø. Etter en stund tilføyde Julyana: Nå forstår hun det jeg sa om at Portugal er Europas fattigste land. Da vi var der og jeg sa det, lo hun høyt og sa at om man kaller dette fattig, så velkommen til Itaquera! Men etter å ha sett Frankrike, Tyskland, Danmark, Sverige, Finland og nå Norge forstår hun at Portugal nok enda er den fattige kusinen her i vest.

Håper folk her ser hvor vakkert Norge er og tar vare på det...

Norge - mitt Norge?

Det er jo litt bakvendt å starte en blogg om mine ferder rundt omkring i verden, nå da jeg har flytta tilbake til Gamlelandet, Mor Norge, Gnore i alles nyrer og hjerter. Men etter så mange år "der ute", kan til og med Norge fortone seg eksotisk og fremmedartet til tider. Spørsmålet er vel om det ikke alltid har gjort det.
Når du kommer fra grenselandet Finnmark, født i en bygd som i dag er trespråklig og når din mor hadde finsk som hjemmespråk fram til hun var 13 år omtrent og når dine farforeldre begge snakka flytende samisk og din far også klarte seg sånn noenlunde på det språket, så blir det et spørsmål hvorvidt du er "riktig" norsk eller ikke.

Jeg sier ofte at norsk ikke er et språk, kun en idé. Det stemmer langt på vei da ingen snakker norsk som det skrives, hverken bokmål eller nynorsk. Det finnes folk fra forskjellige dialektområder som har vanskeligheter med å forstå hverandre, ja, jeg har opplevd å bli stående og gape målløst og forvirret spørrende ovenfor en såkalt landsmanns forsøk på å si meg noe. Det er enklere å forstå svensk og til og med dansk - og enda påstår vi alle at vi snakker norsk! Forstå det den som vil og det er mange som ikke forstår det. Norsk.

Fremmedfrykten eller xenofobien huserer i det ganske land og det alminnelige omkvedet er at "de skal ikke komme her og snylte på våre goder". Det er en temmelig absurd påstand. Folk som kommer fra fjerne himmelstrøk er ikke oppdratt til å snylte, men til å arbeide og atter arbeide i deres ansikters sved. Det er de nødt til om de skal overleve. Bortskjemte nordmenn tror at hvermann snylter for å parafrasere et kjent munnhell. De kan ikke fatte den avgrunnen som åpner seg framfor et menneske uten jobb i land hvor velferdsstat er et fremmedord. Hvordan kan man da tro at folk som kommer fra slike forhold, plutselig ville forandre seg og ene og alene leve på snylteri på samfunnsgoder?

Sannheten er vel at man tror det fordi det er dette man selv bærer på, innerst inne. Nordmenn er antagelig gode snyltere.

Første gangen jeg hadde med "nye nordmenn" å gjøre, var da jeg jobba i papirkjelleren til Aftenpostens trykkeri i 1972. De hadde en gård i Osterhausgate hvor fremmedarbeiderne fikk bo - og jeg. Jeg ble varmt tatt i mot av Ali og Mohammad og Pervez og alle de andre og av og til inviterte de meg til felles måltid, noe som smakte da jeg knapt hadde råd til å spise annet enn en pølse med brød i ny og ne, utenom to-tre brødskiver pr. dag. De jobbet og stod i og tok all overtid de bare kunne og sendte penger hjem til familie og søsken slik at de fikk seg skolegang og kunne beholde gårdene sine. Og hva sa de gode nordmennene om dem?
"Du må faen meg se til å passe godt på sakene dine! Dem stjeler som ravner, de der, vettu!" Da jeg flytta inn hadde jeg ikke fått nøkkel til rommet mitt og jeg skulle dra "hjem" til Telemark for helga. Mohammad sa at jeg bare skulle overlate det til dem og da jeg kom tilbake på søndags kveld, stod kofferten og ryggsekken pent rett innafor døra og nøkkelen stod i.

Nå reiser alle Fruppere* ragg og spytter og freser at jeg må da ikke være naiv! Se på alt bråket med gjenger i Oslo i det siste og hva er det ikke vi har sagt hele tida!?

Ja, dere har mobbet dem fra første stund, kalt dem idioter og latsabber og apekatter og jeg vet ikke hva. Dere har med andre ord gjort hva dere har kunnet for å trykke dem ned og få dem til å føle seg mindreverdige. Hvordan reagerer folk da? Noen biter tennene i sammen og fortsetter med å skape seg et anstendig liv mens andre er for stolte og reagerer med å snu den mørke nattsida til. Hvis man ikke kan bli respektert på annen måte, så får man bli "mean and bad". Da får man respekt. Da skjelver mobberne i buksene sine og klumper seg sammen og mumler kraftløst sitt xenofobiske litani.

Jeg var mobbeoffer selv og jeg fulgte oppskriften og ble "bad boy" så jeg vet hva jeg snakker om.

Som man sår, høster man og blir det bråk har de gode fruppiske nordmenn bare seg selv å takke. De bør se på seg selv og da vil de finne en bjelke stående i øyeeplet.


*Frupp = Min omskrivning av Frp, forkortelsen for Fremskrittspartiet, det mest misivisende partinavn i Norges historie!

Kredittverdig eller ikke...

Vi tenkte vi skulle skaffe oss en parabolpakke men se det, den går ikke. Da skal det kontrolleres at kredittverdigheten er god og se det, min herre står ikke en gang nevnt her! Ahaaa! Min herre må være hvem han vil men denne forretningen vil ikke ha noe med ham å gjøre. Usj og usj.

Noe har forandret seg i gamle Gnore. Man kredittsjekker for den minste, lille sak. Jeg ville bestille fasttelefon fra et annet selskap enn Telenor og klikker meg gjennom prosedyren på internett. Og blir kredittsjekket. For en fasttelefon?
I Sverige på 80-tallet fikk man telefon installert på dagen og ingen sjekket din kredittverdighet akkurat som det skulle dreie seg om et lån for å kjøpe leiligheten. Man gjorde det heller ikke i Finland på 90-tallet og heller ikke i Portugal under de syv årene jeg bodde der og heller gjør de det ikke i Brasil. Her i Norge anser man altså at det å skaffe seg en telefon er et så stort økonomisk ansvar at det nok ikke kan gjøres uten at man har et plettfritt, økonomisk rulleblad.

Jeg tilbød meg å betale parabolpakken for året ut, men det hjalp ikke. Man kan jo ikke stole på noen som ikke engang finnes i registeret. Han kan jo... ja, hva kan han? Selve parabolen koster etter sigende en krone. Og har man betalt for programmene i et år så får man jo vente til neste år før skurken viser sitt sanne ansikt og stikker av med tallerkenen og dekoderen og alt!

For det første burde man kreve av disse kredittverdighetsfirmaene at de holder databasene sine ajour. Det er over en måned siden jeg fikk det norske personnummeret mitt - om det er mitt, da - så jeg burde finnes registrert, i det minste. Men icke, sa Nicke, som svenskene sier.

Det ser ut som kredittverdihetsfirmaer har klart å etablere et marked for seg selv i Gnore så nå kredittsjekkes det i hytt og pine, selv om det gjelder noe så selvfølgelig som å få installert telefon der man bor. Hva er de redd for? At man tar med seg telefonledningen og veggkontakten?

Personnummerproblemer

"Følgende familiemedlemmer har rett til opphold:
Ektefelle/partner. Som hovedregel må ekteskapet/partnerskapet være inngått i og /eller godkjent av et EØS-EFTA land. Det kan gjøres unntak fra dette kravet dersom det ikke kan dokumenteres at ekteskapet/partnerskapet er inngått i eller godkjent av et EØS-EFTA land. I slik tilfelle må det vurderes om det skal innhentes annen dokumentasjon. Det stilles ikke krav om sikret underhold."

Jeg vet ikke hvordan andre oppfatter det sitatet, men jeg forstår det i alle fall som om at hvis jeg kom fra et EØS-EFTA land og hvis jeg hadde giftet meg i et slikt, så stilles det ikke krav om underhold.

Jeg kommer fra et EØS land. Jeg er finsk statsborger. Vi giftet oss i Finland, et EU land eller et EØS land i norsk, byråkratisk terminologi.

Allikevel blir jeg bedt om å bevise at jeg kan underholde min lovlige hustru som jeg har rett til å leve sammen med, spesielt hvis jeg ikke er norsk, men altså fra et EU land. Merkelig, tenker jeg og kontakter Utlendingsdirektoratet for å høre om det er noe jeg har misforstått.
Etter langt om lenge og mye om og men får jeg et svar fra en Ingrid Reitan i UDI hvor hun rolig konstaterer at "du er registrert som norsk borger i folkeregisteret og stiller derfor på lik linje som andre norske borgere bosatt i Norge.
Du har ikke en EØS tillatelse og faller således ikke inn under EØS reglementet."

Øh? Unnskyld?

Når ble jeg norsk? Hva gjør jeg da med det finske passet mitt? Burde man ikke søke for å få tilbake sitt norske statsborgerskap?

Så det ser ut som om noen har gjort en feil her og jeg er ganske overbevist om at jeg oppgav statsborgerskapet mitt som finsk og til og med opplyste om mitt finske personnummer da jeg leverte inn flyttemelding til Norge fra utlandet. Så jeg skulle kanskje ikke fått tilbake mitt gamle personnummer fra 16 år tilbake, allikevel da? Og hva nå da? Må alt gjøres om? Registreringen av enmannsforetaket, bilkjøpet, bankkontoen, alt?

Det virker som om byråkratiet har fått hikke da jeg falt så grundig utenfor deres A4-verden.

Man skal jo ikke ta finsk statsborgerskap når man kommer fra Norge for da er man jo innenfor Norden så det er jo ikke nødvendig så hvorfor, hvorfor gjør han på det viset og dessuten er det jo høyst ureglementert å jobbe i et annet land enn der hvor oppdragsgiverne befinner seg og da burde man i alle fall være forretningsmenneske og representant for et eller annet velkjent og velrenommert og ikke bare valse hit og dit og nei og nei men han fantes jo i databasen med det personnummeret fra langt tilbake og da må jo han være norsk og slikt går jo ikke an og komme her og ikke være norsk og dessuten gifte seg med et kvinnemenneske fra Brasil som dessuten er så mye yngre og det kan jo være hvem som helst og de kommer jo bare hit for å snylte på våre goder det vet vi jo...

Akkja.

Regn i Bamble

Det ble en enda lengre pause her og mye har hendt.

La oss ta det kort; Julyana og jeg reiste med tog fra Viseu mot Helsingfors. Vi gjorde et opphold i Paris og etter to overnattinger der - den første i februar - begynner jeg å forstå hvorfor den byen har en slik tiltrekningskraft. Selv i grått vær og høstregn er den inntagende og vakker.
Men vi oppdaget også at en annen myte om pariserne ser ut til å stemme; de er arrogante. Allikevel fant vi Parisregelen. Hvis du vil noe, skal du ikke gi opp etter første forsøk og heller ikke etter det andre. Ved tredje forsøk får du enten det du vil ha eller de opplysningene du behøver.
Men vakker er byen, selv i regn.

Vi ankom med Sverigebåten til Helsingfors samtidig med at de første snøfnuggene begynte å dale og Julyana fikk oppleve sin første vinter. Den kaldeste dagen der sank gradestokken ned til minus fjorten grader.

Den 14. november giftet vi oss hos Magistraten i Helsingfors, noe som var en stor lettelse, da vi begge er av "the worrying kind" og helt siden jeg kom til São Paulo i mai 2006, har det funnets nok å bekymre seg over. Skulle jeg få utvidet mitt opphold der til nye tre måneder? Ville Julyana få passet sitt? Ville vi unngå å bli overfalt og ranet? Ville himmelen falle ned? Ville jeg bli nektet utreise på grunn av at hovedsiden i passet løsnet? Ville jeg bli nektet innreise til EU? Var dokumentene vi hadde slik de skulle være? Ville Js dokumenter komme fra Brasil i tide? Ville det ene og det andre inntreffe og ville vi bli kastet i fengsel og utvist for livstid på grunn av den uhyrlige forbrytelsen det er å ville være sammen når du kommer fra forskjellige land?

Men alt gikk bra. Hos Magistraten var de bare smil og vennlighet og seremonien var til og med ganske stilig. Finsk enkelhet og effektivitet.

Så da var vi klare for Norge og endelig ankom vi det lille røde huset vårt. I regn. Men også Norge er vakkert i regn.


Jeg har fått tilbake mitt norske personnummer - selv om det ser ut til å være en historie også med det. Mere om det i en annen post. Jeg har fått registrert et enmannsfirma - Hildonens Kunstnerier - og vi har kjøpt min mors gamle Mazda og hun har kjøpt en nyere. Nå venter vi bare på at byråkratiets langsomme kvern skal male ferdig slik at Julyana også kan få sin oppholdstillatelse.

Det skaper naturligvis nye bekymringer. Vil et eller annet gå galt og få byråkratene til å gå i baklås?

Det er merkelig at man skal føle det som om man er mistenkt for en forbrytelse og må renvaske seg i myndighetenes øyne om to mennesker fra ulike land vil bo og leve sammen. Søvnløs blir man også.

Vinteren forsvant og det er den merkeligste norske januar med knopper som brister og tre som trutner i regnet.

Regn i Viseu

Det ble et opphold her. En lengre tekst jeg skrev om frykt og avsky i São Paulo forsvant i cyberrommet, da tjeneren sluttet å fungere og jeg vet ikke hva men en ting var sikkert og det var at jeg ikke hadde arkivert en kopi...

Det er allerede sent i oktober og vi har vært her i en måned nå, siden vi landet på Sá Carneiro-flyplassen i Porto.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve Portugal som et rent og velordnet samfunn, ja, som rent av ga inntrykk av å være rikt. Fra flyplassen steg vi inn i Portos nye og toppmoderne T-banesystem som mykt og stille tok oss inn til busstasjonen, som i alle fall var den samme gamle og meget velbrukte, men også her var forskjellen enorm fra São Paulo. De myke portugisiske øynene overalt. Ingen frykt.

Jeg flirte da jeg sa til Julyana at hun endelig måtte huske på at dette faktisk er Vest-Europas fattigste land. Hun ristet på hodet og himlet med øynene. Kommentarer overflødige.
Det er merkelig hvordan vi teoretisk kan vite mye om all verdens nød og elendighet, men det er ikke før vi lever med den inn på kroppen at vi virkelig forstår hva det handler om. Og, som Julyana replikerte; jeg måtte endelig huske på at Brasil er et av Latin-Amerikas rikeste land. Heller ikke å forglemme at São Paulo er en av de rikeste delstatene, om ikke den rikeste.

Men Portugal har sine sider. Det merket vi straks når vi kom 'hjem' til den leiligheten jeg hadde skaffet meg bare en drøy måned før jeg reiste over Atlanteren og krysset Ekvator for første gang; vi hadde nesten ikke fått satt ned koffertene før lyset gikk!

Nevnte jeg at noe som imponerte meg i SP, var at det aldri hendte i løpet av de fire månedene jeg bodde der? Det hender riktignok sjeldnere her også, men det er noe man fortsatt må regne med. Strømbrudd.

Den hete, tørre sommeren gikk også mot sin slutt og skogbrannene var slukket, men vanntrykket var lavt. Internett fungerte ikke.

Men nok om det - min tid her i landet og i Viseu går mot sin slutt. Her om dagen var det sju år siden jeg rullet med min gamle Skoda inn på bensinstasjonen rett ved Routar, landsbyen Teresa og Ilídio og døtrene deres bor i, en mils vei utenfor selve Viseu.
Om en knapp uke drar vi til Mangualde og stiger på toget som vil ta oss med over det spanske høylandet og til den franske grensa. Der ifra videre mot nord.

Etter seksten år i utlendigheten vender jeg tilbake til Norge. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal tro om det.

Vil jeg savne Portugal? Kanskje, men jeg bruker ikke å savne steder jeg forlater. For det meste kommer jeg tilbake.

Regntiden har begynt i Viseu og Beira Alta. Det er bra da det forhindrer tørke til neste sommer. Måtte den ikke bli altfor het.

Jeg tenkte egentlig å skrive om hvordan et land mister sin eksotiske aura når man har bodd der i sju år og spesielt når man har lært å snakke språket relativt flytende, men dette får rekke.

There is something rotten...

... in this state of Sao Paulo, for å parafrasere Shakespeare. Mere om det senere, altså det råtne.

Det er den siste dagen her og vi befinner oss på et hotell i Guarulhos, byen der Sao Paulos flyplass ligger. Det vil si at den ligger rett utenfor Guarulhos. Det kan kanskje virke noe forvirrende på en uinvidd, dette med byen Sao Paulo og delstaten Sao Paulo, for ikke å snakke om de forskjellige byene som omkranser selve Sao Paulo, men for å ta det kort så er altså Brasil en føderasjon av delstater og byen Sao Paulo er altså hovedstaten i delstaten ved samme navn. Men det urbane området Sao Paulo består av en hel rekke mindre byer som tilsammen med selve SP, blir et eneste gigantisk byområde da man stort sett ikke ser noen åpne grenseområder mellom de forskjellige byene.

I begynnelsen av uka var vi innom et av de virkelig finere strøkene i byen og jo, hvis en turist kommer hit og tar inn på et bedre hotell sentralt og kun ferdes i de strøkene, kan det hende at han eller hun vil sitte igjen med inntrykket at SP er en moderne og "glitrende" by - som en norsk blogger entusiastisk uttrykte det. Da bør man imidlertid huske på at de strøkene er som små oaser i et enormt, bølgende hav av usselhet og fattigdom. Det er rønne på rønne, planløst skranglet i hop, hulter til bulter. Veggene er tilgriset med tagging - og da mener jeg virkelig tagging og ikke grafitti - langt oppover i etasjene. Spredt inn i mellom finnes smale skyskrapere som også er boligblokker. De bedre områdene i dette er de såkalte Cohab'ene - Cohabitação eller bofellesskap. Det vi bodde i, Cohab II José Bonifácio, er like stort som Bergen by og består av lavere blokker som ser ut som de er raskt satt opp av bakfulle murere, hvor ytterveggene er ti-12 centimeter tynne og vinduene er aluminiumsrammer med et glass som man skyver fram og tilbake. Den andre halvdelen er en aluminiumspersienne. Dørene er gjerne foldedører av plast.

Naturligvis må man huske på at alternativet til disse, er favelaene. De kan nesten ikke beskrives. Et Cohab ville antagelig bli klassifisert som slum i Norge, men er luksus sammenlignet med en favela.

Allikevel; det inntrykket man sitter igjen med, er av søppel som flyter overalt, av murer som faller sammen, av skitten jord.

Det finnes heller ingen fugler i Sao Paulo. Utenom duer, men heller ikke de er det mange av.

Men så det råtne. På torsdag dro vi tilbake til skolen der Julyana jobbet for å hente en liten sort bok som alle arbeidstagere har her, hvor det skrives inn opplysninger om jobbene de har hatt. Siden møtte vi ei dame fra fagforeningen for lærere som ble med oss til Arbeidsministeriets avdelingskontor der den lille boka skulle få behørige stempler og dokumenter skulle underskrives. Hvorfor? Ja, det kan man spørre om. Som européer forstår man ikke hvorfor ikke folk bare kan slutte i jobben og det er det.

Noe av forklaringen ligger kanskje i noe damen fra fagforeningen fortalte; en av pampene på kontoret der likte å legge hindringer i veien for henne når hun kom med arbeidstagere dit, slik at hun måtte tigge og be om at 'prosessen' skulle få løpe videre. Denne lille byråkratkongen tjener over 21 000 norske kroner i måneden, en lønn som kan stige til drøyt 30 000 ved hjelp av små ekstrajobber han kan gjøre der!

Dette i et land hvor minimumslønna er litt over 1000 kroner i måneden...

Hun fortalte også om da lederen for hennes fagforening krevde at alle lærerne som var tilslutta, skulle betale 10 prosent av årslønna - og dette skulle gå til hans valgkampanje til en eller annen politisk post!

Det er dette som er råttent i denne delstaten. Kanskje i hele Brasil for alt hva jeg vet, men jeg kjenner ikke Brasil. Jeg har bare sett en del av Sao Paulo og det jeg har sett stinker så mye at stanken trenger gjennom den 'glitrende' fasaden.

Råttenheten stiger fram fra det uhyrlige svelget mellom de glitrende oasene av moderne by og rene gater, og den endeløse forslummingen som ender i håpløshetens favelaer.

Samtidig som jeg kom, begynte den alvorligste gangsterkrigen i byens historie og den etterlot seg over hundre døde i løpet av den uka den varte. Bak den stod en merkelig blanding av en kriminell organisasjon og bygerilja - PCC. I løpet av de fire månedene jeg har vært her, har de satt i gang to andre bølger av angrep som har terrorisert byen.

Hadde disse angrepene kun vært rettet mot autoritetene, kunne jeg hatt sympati med det, men da de har angrepet busser og brent dem, bombet supermarkeder og så videre, så har de samtidig terrorisert sivile og da har jeg ingen sympati. Når man da i tillegg hører om kompliserte forbindelser mellom disse og økonomiske og politiske kretser, forstår man kanskje hvorfor autoritetene her heftig motsatte seg at føderale, militære styrker skulle settes inn.

Det går kanskje an å komme til Brasil og ha det gøy, danse samba og flørte med vakre mulatter med mørke mandeløyne, men da skal man vokte seg vel for å kaste blikk bakom kulisssene...

Åpne kloakker og en gylden framtid

Av og til passerer man kanaler i byen. Ingen fiskere står håpefulle langs broene som passerer disse, da de er åpne kloakker. Dette kan man naturligvis riste på hodet av, men da de kom ble de sett på som et framskritt. Jeg tør ikke tenke på hvordan det var før, men de er i alle fall en påminnelse om at det er lett å dømme. Det er da også ting her som man bare må beundre; for eksempel at strømforsyningen ser ut til å fungere problemfritt, noe man ikke kan si om Portugal. Der har det riktignok blitt bedre enn det var for da var det nesten slik at om det kom en mørk regnsky på himmelen, gikk strømmen - men i løpet av den tida jeg har vært her, har det ikke skjedd en eneste gang, hvilket er imponerende når man ser de skjeve stolpene med klaser av slitte ledninger og underlige opplegg over alt.

En annen service som har imponert meg, er postens nasjonale og internasjonale ekspresstjeneste - Sedex. Det tok i underkant av tre døgn for to originaltegninger å nå Helsingfors, ja, jeg lurer på om det ikke var knappe to. Kjapt og sikkert var det i alle fall.

Så selv om man ikke kan se bort fra at denne byen er som en gigantisk søppelfylling som er sminket opp her og der, så skjer det ting. Forandringer til det bedre. Problemet er bare at den er så altfor stor - nærmere 20 millioner mennesker i storbyområdet São Paulo. Når da nesten halvparten lever i mere eller mindre fattigdom behøver ikke mere sies.

Men det er ikke noe eksotisk eller pittoresk ved det. Når det er kaldt og det blåser surt og himmelen er grå, er styggheten som dominerer her, nesten bedøvende.

Men nå er det bare ti dager igjen til avreise...